Blow-up

I Blow-Up møter vi den unge og suksessrike fotografen Thomas. Han lever et nokså fritt og utsvevende liv i Londons kunstnermiljø på midten av 60-tallet. Under en tur i en park tar han noen tilfeldige bilder, og når han senere fremkaller filmen får han mistanke om at han er blitt vitne til et mord. Som besatt forstørrer han deler av bildet, men jo mer han forstørrer, jo grovere blir detaljene. Til slutt sitter han igjen med en samling av utydelige fragmenter, små kunstverk, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen.

Antonionis film er på den ene siden en spennende thriller, og samtidig et oppgjør med kunstens og spesielt filmskaperens rolle som formidler. Thomas er sin egen regissør. Han ser verden gjennom kameralinsen og monterer sin virkelighet i filmstudioet. Gjennom kameraet distanserer han seg fra verden, det blir hans redskap til å holde virkeligheten fra livet. Konflikten oppstår når han tvinges til oppgjør med sitt eget illusoriske verdensbilde.

Michelangelo Antonioni regnes som en av de mest betydningsfulle modernistene i europeisk filmkunst. Han debuterte allerede i 1950, men det var først med Eventyret som fikk fem priser i Cannes i 1960, at han fikk sitt endelige gjennombrudd. Sammen med Natten (1961) og Feber (1962) utgjorde filmen en trilogi om menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring i det moderne samfunnet. Fortellermessig er Antonionis filmer ofte stillestående, og intrigen er ofte vag og vanskelig tilgjengelig. Dette gjelder også Blow-Up, men likevel er den både spennende og fascinerende.