High Noon

Kane (Gary Cooper), den nettopp avtroppende sheriffen, som har skapt lov og orden i byen, har giftet seg med en ung, vakker kvekerjente (Grace Kelly). Sammen vil de reise bort for å leve et rolig liv uten vold. Men så kommer meldingen om at en tidligere banditt vil vende tilbake til byen, for å ta hevn.

John Wayne likte ikke filmen og mente den var uamerikansk, intet godt vitnesbyrd på denne tiden. Men hovedrolleinnehaveren fikk likevel sin velfortjente Oscar som beste skuespiller selv om dette var en litt annerledes western, et moralsk drama med ansatser til pasifistisk ideologi og en tvilende helt. I motsetning til John Fords westerns handler ikke High Noon om det sterke kameratskapet eller det gode amerikanske samholdet. Tvert imot handler det om det å ikke stille opp, om det å være feig og det å løpe fra ansvar.
Filmens store drivkraft er klokka som beveger seg langsomt og truende mot tolv. Tidens enhet opprettholdes – tiden i filmen er det samme som de reelle 90 minuttene handlingen varer. Innenfor dette skal mange moralske valg gjøres, ikke bare blir vår staute, tenksomme helt satt på prøve, men det gjør også hans trofaste hustru, som hater det voldelige samfunnet hun er en del av. Do not forsake me, oh my darlin’, og det gjør hun da heller ikke i oppgjørets time.