Pauline på stranden

På 1980-tallet laget Eric Rohmer en serie på seks filmer under fellesbetegnelsen ”Komedier og ordspråk”, og av disse ble Pauline på stranden en av hans største suksesser. Her fortsetter han sin insisterende uforsking av hverdagslige forhold mellom mennesker, særlig i erotikk og kjærlighet, i minimalistiske historier med mye dialog og lite dramatikk.

Eric Rohmer var den siste av nybølgekretsen rundt filmtidsskriftet Cahiers du Cinema som slo gjennom som regissør, men han ble likevel kanskje den mest særpregede auteuren av dem alle. Ordspråket som står som motto for Pauline på stranden er: ”Qui trop parole, il se mesfait” –  den som snakker for mye, gjør seg selv en bjørnetjenste. Dette illustreres pefekt i denne enkle, men likevel svært så filmatiske historien fra de vakre strendene i Normandie. Og som så ofte hos Rohmer, med de voksnes bedrag og selvbedrag satt opp mot undommelige muligheter.

Tenåringsjenta Pauline tilbringer ferien sammen med sin eldre, nylig fraskilte kusine, Marion. Marion blir involvert i et lite trekantdrama, mens 15 år gamle Pauline er iakttager til det hele. Selv opplever hun sin første forelskelse med den jevnaldrende Sylvian.  Som alltid hos Rohmer handler det om erotikk og kjærlighet, om de intrikate mekanismene mellom mennesker og med de unge som et håp om å komme iallfall litt videre i erkjennelse og ærlighet.