Sosiologi er en kampsport

“I often say sociology is a martial art, a means of self-defense. Basically, you use it to defend yourself, without having the right to use if for unfair attacks.” – Pierre Bourdieu

Den kontroversielle sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002) klarte i løpet av sin akademiske karriere noe som er få samfunnsvitere forunt: å være en banebrytende forsker internt i det akademiske feltet, og samtidig være en markant politisk debattant i offentligheten. Som vitenskapsmann insisterte han på refleksivitet – kunsten å se sitt eget virke i relasjon til andres virke, og aldri glemme at det internt i det akademiske mikrokosmos kan foregå vel så intense maktkamper som i samfunnet utenfor. Men der altfor mange lar denne innsikten føre til navlebeskuelse og politisk resignasjon, argumenterte Bourdieu for at akademikere både kan og bør gjøre bruk av sin kunnskap utenfor sine tåkelagte elfenbenstårn og de trygge omgivelsene deromkring. Spesielt mot slutten av sin karriere tok han til orde for en kraftfull kritikk av den nyliberalistiske revolusjonen, og gjorde her bruk av sine sosiologiske innsikter om skjulte maktforhold i hverdagslivene til alt fra fattige algeriske bønder og giftesyke ungkarer i det rurale Frankrike, til distingverte parisiske professorer og den byråkratiske statsadelen.

Dokumentaren “Sosiologi er en kampsport” (orig. “La Sociologie Est Un Sport De Combat”) ble en uventet hit i Frankrike like før Bourdieus død. Her fotfølger filmskaper Pierre Carles sosiologen gjennom tre år. Vi får se en Bourdieu som selvsikkert proklamerer sitt vitenskapsteoretiske ståsted, men vi får også et lite glimt av en selvbevisst Bourdieu der han med svett panne gruer seg til å holde et innlegg på engelsk, et språk han i følge seg selv har problemer med å uttrykke seg på. Vi får være med han på forelesninger, politiske massemøter og konferanser; vi får se han i møte med studenter, forskere og nære kollegaer; og vi får se han i ordveksling med ildsint minoritetsungdom som bebreider han for sin elendighet.

Med sitt politiske engasjement tok Pierre Bourdieu opp tråden etter Emile Zola og Jean-Paul Sartre i den franske offentligheten. Filmens tittel skulle vel heller ikke levne tvil om hans syn på de intellektuelles rolle i samfunnet. Bourdieu var av den oppfatning at de som er så privilegerte at de kan bruke sine liv til å studere den sosiale verden på ingen måte kan tillate seg å stille seg likegyldige til kampen for rettferdighet.

Filmen vises i samarbeid med Sosiologisk forening.