The night of the hunter

Laughton
er først og fremst kjent som skuespiller, og hans ene ekspresjonistiske regimesterverk med Robert
Mitchum ble lite verdsatt da den kom, men er nå en fortsatt foruroligende noir-klassiker.

Sjelden har ondskap blitt beskrevet med en slik stilistisk skjønnhet og ambivalens som her, i en av
filmhistoriens ubetinget beste og mest fascinerende psykopatfilmer.

I The Night of the Hunter møter vi Robert Mitchum i hans livs rolle som predikanten Harry Powell, som
praktiserer en temmelig hjemmesnekret form for religion (“You don’t mind killings, Lord. Your book
is full of killings”). Han blir tatt for biltyveri og havner i samme celle som en dødsdømt ved navn
Ben Harper. Powell får snusen i at der finnes 10.000 dollar gjemt bort et eller annet sted, og når
han slipper fri, begir han seg mot Harpers hjemby, innynder seg hos lokalbefolkningen og gifter seg
med enken. De eneste som vet hvor pengene befinner seg er Harpers to barn, John og Pearl, men de
har sverget at de ikke skulle fortelle det videre. Powell dreper etterhvert sin nye kone, og
terroriserer barna for å få dem til å avsløre sin lille hemmelighet.

I Robert Mitchums karakter er der ingen formildende omstendigheter. På overflaten er han den høfligste
og mest hederlige mann du kunne ønske å treffe, men like konsekvent som falskheten i hans forstillelse
er ondskapen i hans handlinger, alle utført med rasjonell kjølighet og nøktern beregning. Han er
erkeeksemplet på “the gentleman killer” som vi kjenner fra en rekke filmer. Det er kun lille John
som umiddelbart gjennomskuer ham og innser at ordet “HATE” som han har tatovert på knokene på den
venstre hånden sin veier tyngre enn “LOVE” på den høyre.

The Night of the Hunter er dels gotisk skrekk, dels eventyr og dels religiøs fabel. Filmen hylles
som et av mesterverkene fra den sene perioden av film noir (psykopatperioden), og inspirasjonen fra
den tyske ekspresjonismen har kanskje aldri vært så tydelig i amerikansk film som her. Bildespråket
er svært kontrastrikt, og spesielt bidrar de store, truende skyggene og de svarte silhuettene til
å gi filmen den umiskjennelig uhyggelige og morbide stemningen den har. Stanley Cortez fører også
et unikt og oppfinnsomt kamera; spesielt berømt er sekvensen hvor vi ser en frosk, en hare og et
spindelvev i forgrunnen og barna på flukt nedover elven i bakgrunnen – tilsynelatende absurde
elementer som legger et sykt og drømmeaktig slør over det hele. Mitchums nærvær er også
essensielt; han dominerer både de scenene han er med i og de han er fraværende fra på en
slik måte at selv barnas uskyldige latter får noe illevarslende over seg.

The Night of the Hunter floppet stort da den kom, og ble av den grunn den eneste filmen Charles
Laughton, som ellers var en svært aktiv skuespiller, fikk lov til å regissere. Det tok noen år
før filmen ble gjenoppdaget, men siden har den til gjengjeld figurert på en rekke lister over
de beste amerikanske filmene gjennom tidene.