Vampyr

Dette er ikke en film som øyeblikkelig avslører alle sine hemmeligheter. Alt er tilslørt – også bokstavelig ved at Dreyer og fotograf Rudolph Maté gjennom mesteparten av filmen brukte et tynt tøystykke foran kamera for å få en drømmeaktig kvalitet i bildet. Magisk lys hentet de fram ved bare å filme ved soloppgang og solnedgang. Den sparsomme dialogen i Dreyers første lydfilm er fjern og bevisst vanskelig å oppfatte, musikken er bare et svakt løfte om håp i en knugende verden. Karakterene er også selsomme og gjør underlige ting, og skuespillerne ble valgt mer på grunn av utseende enn skuespillererfaring. Hovedrollen spilles for øvrig av Baron Nicolas de Gunzburg under pseudonym, rik Dreyer-beundrer som satte dette som vilkår for å finansiere filmen.

Selve historien er en ganske typisk vampyrfortelling. En ung mann trekkes inn i et mørkt slott for å redde en ung, vakker kvinne som er syk og sengeliggende. Mye tyder på at en vampyr sakte suger kraften ut av henne, og den unge mannen tar opp kampen for å bryte forbannelsen.

Vampyr fikk ingen god mottakelse ved premieren. Det brede publikum forsto overhode ikke filmen, og Dreyer måtte innse at også Vampyr – i likhet med det som i dag regnes som hans hovedverk, Jeanne d’Arc (1927) – var en publikumsmessig fiasko. Dreyer fikk et sammenbrudd og måtte på klinikk. Få regissører har imdlertid så konsekvent blitt misforstått av sin samtid som Dreyer, og Vampyr har de senere årene blitt trukket frem som et av hans viktigste og mest fascinerende verker.