Casablanca

Filmhistoriens mest sublime sviske: Casablanca er en av filmhistoriens mest feirede, udødelige filmer. Er det vidunderlige vakre, mykt gåtefulle Ingrid Bergman eller bitre, men akk så følsomt mandige Humphrey Bogart som bergtar oss? Eller er det – som Umberto Eco har hevdet – at summen av filmens praktfulle banaliteter skaper noe som er større enn seg selv. Uansett – as time goes by, play it again… and again!

Casablanca har alt: Action, eventyr, mot, fare, spionasje, en eksotisk location, vennskap, skuddveksling, humor, intriger, en kjærlighetstrekant, en maskulin helt, en mystisk heltinne, patriotisme, politikk uten å være for politisk, romantikk, offervilje, sentimentalitet, en temasang, en truende tidsfaktor, en giftig skurk og en krig. Hver for seg kanskje banalt behandlet, men noe som til sammen gir oss et glimt av det sublime – fortsatt i følge Eco: 

«When all the archtypes burst in shamelessly, we reach Homeric depths. Two cliches make us laugh. A hundred cliches move us. For we sense dimly that the cliches are talking among themselves, and celebrating a reunion. Just as the height of pain may encounter sensual pleasure, and the height of perversion border on mystical energy, so too the height of banality allows us to catch a glimpse of the sublime. Something has spoken in place of the director. If nothing else, it is a phenomenon worthy of awe.”