Distant voices, still lives

6. mars 2009 kl. 18:00

En av de mest personlige filmskaperne i Storbritannia og Europa for øvrig er Terence Davies. Hans filmer kan oppleves som stiliserte tablåer, men er kanskje heller utrykk for en subjektiv oppfatning av virkeligheten.

Distant Voices, Still Lives er en selvbiografisk skildring av hans egen oppvekst i etterkrigstidens Liverpool, og særlig framtredende er skildringen av filmens farsfigur som herjer og herser med både mor og barn. Davies’ film har ingen romantiserende eller nostalgiske trekk. Den er mer et bittert oppgjør med en forgangen tid, en vond barndom. Filmen er en serie vignetter av minnebilder som moren og de tre barna har etter farens død. Selv om filmen hovedsakelig knyttes opp mot forholdet til den psykotiske farsfiguren, skaper også filmen en vakker og stilisert atmosfære gjennom sin bruk av britiske og amerikanske slagere fra 40- og 50-tallet. Musikken, dansen og kinoen var disse menneskenes flukt fra den vonde virkeligheten.

Originaltittel: Distant Voices, Still Lives
Land: Storbritannia
År: 1989
Med: Freda Dowie, Pete Postlethwaite, Angela Walsh, Lorraine Ashbourne
Lengde: 85 min.
Tale: Engelsk
Tekst: uten