Ja, vi elsker

26. november 2010 kl. 19:00

Ja, vi elsker
ble den store snakkisen under den norske filmfestivalen i 1983. Regissørene
Sølve Skagen og Malte Wadman, som i flere dokumentarer hadde støttet streikende
arbeidere og raljert over det norske oljeeventyret, vendte i sin første spillefilm skytset
mot seg selv og venstresida. Det skapte reaksjoner. Noen kritikere kalte filmen genial og
nyskapende, andre avfeide den som et makkverk. Mange hadde problemer med å svelge den fragmenterte
formen, som blandet fiksjon og dokumentar og diktopplesing. Filmen lignet mer på et essay enn på en
tradisjonell spillefilm.

Tematisk kretser Ja, vi elsker rundt en del av de private og politiske krumspringene som ble
foretatt på venstresida i 70-årene. Hovedpersonen Arve Nor – middelaldrende, uavhengig sosialist,
gift, ett barn, glad i et glass – ramler i sjøen under en fisketur. I drukningsøyeblikket passerer
livet revy. Nå som han skal dø, behøver han ikke å ta hensyn lenger. Krast og ironisk svinger han
svøpen over seg selv og sin samtid. Filmen følger hans raljering over det glade studenterlivet og de
“bevisstgjorte” miljøene i Oslo, der jenter kunne sjekkes på politisk grunnlag og verdensproblemer
løses over et glass øl og hvor man bygget sin identitet gjennom å gå i demonstrasjonstog.

Ja, vi elsker ble laget uten manuskript. Filmgruppe 1 ga regissørene frie hender til å utvikle
filmen slik de ville innenfor en 3-årsperiode. Prosessen skulle veksle mellom opptak, redigering,
fiksjon, dokumentar, skriving og studier. Først i klippebordet skulle filmen finne sin form. Under
denne siste fasen var Andrew Szepesy en sentral bidragsyter.

Originaltittel: Ja, vi elsker
Land: Norge
År: 1983
Med: Roy A. Hansen, Sverre Anker Ousdal, Hildegunn Eggen, Ib Kjølsen
Lengde: 119 min.
Tale: Norsk
Tekst: Uten