Til siste åndedrag

Dette er milepælen som ga sekstitallspublikummet en kraftig bakoversveis med sin ultra-hipphet, amoral og hyperaktivitet.

Her er filmingen like rastløs som hovedpersonen og fortellestrukturen like frynsete som hans rulleblad. Michel er en småkriminell Humphrey Bogart-kopi i Paris som treffer avisselgersen Patricia. To personligheter det er vanskelig å like og enda vanskeligere ikke å bli glad i, der de roter rundt, oppslukt i hver sine verdener, mens de prøver å flette et slags kjærlighetsbånd seg i mellom.

Filmen er skutt med håndholdt kamera i naturlig lys, og med åpenbare ”feil” som aksebrudd, jumpcuts og kameraristing, hvis effekt er at det oppstår brudd i flyten og kontinuiteten i fortellingen.