Vindu mot bakgården

Fotografen Jeff har brukket benet og tilbringer døsige dager bundet til rullestolen ved vinduet hvor han har fritt innsyn til naboene sine. Fra å være et kjedelig tidsfordriv, blir smugtittingen nærmest en besettelse når han får mistanke om at en av naboene muligens har tatt livet av sin kone. 

Kikkermotivet går igjen i mange av Hitchcocks filmer, men er aldri behandlet så eksplisitt og effektfullt som i Vinduet mot bakgården: Kameraet forlater praktisk talt aldri Jeffs leilighet, slik at publikum har den samme begrensede synsvinkelen som han, noe som gjør oss til aktive deltagere i Jeffs kikkervirksomhet. Spenningen ligger i at all dramatisk handling utspiller seg på avstand, i mørke rom eller bak nedtrukne gardiner, og dermed kanskje i Jeffs – og i publikums – livlige fantasi.

I flere av Hitchcocks beste filmer er stedets klaustrofobiske enhet et viktig premiss for spenningsoppbyggingen, ikke minst her og i Dial M for Murder som ble laget samme år. Hitchcocks yndlingskuespiller på femtitallet, James Steward, ofte lett furtent kolerisk, tar vel vare også på de komiske innslagene, som også er en viktig del av mange av mesterens filmer. Her sammen med Grace Kelly, også en av Hitchcocks favoritter før hun gikk bort og ble prinsesse et par år senere.