Powell and Pressburger: Fantasi og fyrverkeri i farger

av Jan Langlo

Duoen Michael Powell og Emeric Pressburger er den best bevarte hemmeligheten i den britiske filmhistorien. I perioden 1938 til 1956 stod de for de friskeste og mest fargerike frasparkene i den britiske filmen noen sinne, med filmer som The Life and Death of Colonel Blimp, A Matter of Life and Death, Black Narcissus, The Red Shoes og en rekke andre intelligente, elegante, fargesprakende, morsomme, sensuelle, frekke, vitale og virtuose filmer som med sin genuine sprettenhet unnflyr enhver genre eller kategorisering.

Michael og Emeric

Michael Powell var født i 1905 nær Canterbury i England. Han jobbet først som bankfunksjonær, men kom i kontakt med Rex Ingram i Frankrike sommeren 1925, og fikk smaken for film. Mellom 1931 og 1936 regisserte Powell 24 såkalte “quota-quickies”; billige komedier kvernet ut i høyt tempo for å fylle opp kvoten med britisk film på kinoene i konkurranse med amerikanske produkter. I løpet av denne perioden lærte han seg håndverket usedvanlig godt, og utviklet en nærmest leksikalsk kjennskap til film. Powells “seriøse” gjennombrudd som regissør kom med filmen The Edge of the World i 1937. For Powell var det mytiske, mystiske og fantasipregede potensialet ved filmmediet langt mer forlokkende enn den filmatiske realismen som samtidens regissører og kritikere holdt opp som et ideal. The Edge of the World var filmen som gjorde at Powell fikk tilbud om å jobbe for produsenten Alexander Korda London Films. Korda introduserte Powell for eksilungareren Emeric Pressburger, og britisk films mest fruktbare partnerskap var et faktum.

Emeric Pressburger, født i 1902 i Ungarn, begynte sin karriere som fiolinist, journalist og novelleforfatter. Han jobbet en periode i Berlin som manusforfatter for UFA, Tysklands mest prestisjetunge produksjonsselskap, men ble i 1933, da Hitler kom til makten, tvunget til å forlate Tyskland. Nazistenes fremmarsj skremte Pressburger: Han dro først til Paris, og to år senere var han på plass i England, hvor han altså møtte Michael Powell.

Powell, som var frustrert over den lave kvaliteten på de britiske manuskriptene, og skjønte raskt at han hadde møtt «sin mann».  I sin selvbiografi, «A Life in Movies», skriver Powell om Pressburger: «He was witty, ingenious and creative…a screenwriter who could really write….a screenwriter with the heart and mind of a novelist…interested in the medium of film … He had wonderful ideas, which I could turn into even more wonderful images…»

 

Sortkledde spioner og rettssaker i himmelen

The Spy in Black (1938) var den første av i alt 17 spillefilmer Powell og Pressburger samarbeidet på i perioden 1938-1956.  Denne meget atmosfæriske og lettere ekspresjonistiske filmen om en tysk ubåtkaptein som drar til Skottland på et spionoppdrag, viste seg å bli en stor suksess, til tross for den sympatiske fremstillingen av en tysker. I årene som fulgte produserte Powell og Pressburger ytterligere tre filmer med stoff hentet fra den pågående verdenskrigen – Contraband (1941), 49th Parallel (1941) og …one of our aircraft is missing! (1942). Disse svært veldreide filmene ble suksesser både i Storbritannia og USA, og 49th Parallel innkasserte Oscar for beste manus, i tillegg til en rekke andre nominasjoner. Kinopublikummet begynte nå å bli oppmerksom på den dynamiske duoen og deres sofistikerte og fantasifulle måte å pakke inn tilsynelatende “vanlige” thriller-plot i et vakkert, stemningsfullt og stilsikkert formspråk.

I 1943 dannet Powell og Pressburger sitt eget produksjonsselskap, The Archers, under Rank organisasjonens tak. Rank huset også Carol Reed og David Lean, og dannet sentrum for den britiske gullalderen det neste tiåret. Utover 40-tallet produserte Powell og Pressburger sine mest kjente filmer: The Life and Death of Colonel Blimp, A Matter of Life and Death, Black Narcissus og The Red Shoes – alle spektakulære fyrverkerier av noen filmer skutt i blendende Technicolor. I disse filmene er utgangspunktet både jordnært og konkret, men Powell og Pressburger benytter entusiastisk den første og beste anledningen til å forlate den “normale” verden til fordel for et univers hvor det fantastiske og det ekstravagante både er mulig og lov. Dette gjelder spesielt A Matter of Life and Death, hvor halvparten av handlingen faktisk utspiller seg i gigantiske, sterile saler i himmelen. For samtidens kritikere ble dette litt for mye av det gode. De avskrev Powell og Pressburger som utelukkende fargesprakende underholdning uten det sosiale engasjementet som de mente var så viktig og etterstrebelsesverdig.

Det skulle faktisk ta flere tiår før Powell og Pressburger fikk den kritiske anerkjennelsen de fortjente. De ble gjenoppdaget på 70-tallet, da filmene kom i nyrestaurerte kopier og ble vist både på filmfestivaler og som regulære kinovisninger, etter påtrykk fra en ny generasjon av filmentusiaster som ikke lot seg hefte ved filmenes påstått manglende sosiale realisme. I USA var f.eks. den nesegruse Powell og Pressburger-fan Martin Scorsese sentral i arbeidet med å få dratt filmene frem i lyset igjen.

 

Arkitekten og byggmesteren

«Written, produced and directed by Michael Powell and Emeric Pressburger» het det på filmenes fortekster, selv om alle visste at det var Pressburger som skrev manuskriptene og Powell som regisserte. Dette førte lenge til at Pressburgers navn gjerne havnet i parentes bak Powells, et misforhold som bl.a. Sight & Sound (des. 95) har forsøkt å rette opp: I tillegg til å skape historiene og skrive manuskriptene, tok Pressburger seg av mye av produseringen, han deltok i regiarbeidet (om enn ikke på settet) og oppholdt seg mye i klipperommet. Pressburgers bidrag til The Archers var med andre ord større enn man lenge trodde – han var arkitekten, mens Powell var byggmesteren. Dette ser man også i de filmene som Powell lagde uten Pressburger på 60- og 70-tallet. Med unntak av Peeping Tom (1960) savner man den bakenforliggende substansen og den verbale elegansen som gjorde Powell-Pressburger filmene så rike både innholdsmessig og stilistisk.

Powell og Pressburger var temmelig forskjellige som mennesker. Powell hadde speidermentalitet og klokkertro på sin egen dømmekraft, mens Pressburger var av den mer reflekterende typen som utelukkende ville ta veloverveide beslutninger. Powell var den visuelle trollmannen som tilførte farger, spetakkel og ornamentikk til Pressburgers intelligente og sofistikerte historier, som alle har en umiskjennelig nostalgisk grunntone. Tematisk opererte Powell og Pressburger i et spennende mellomsjikt mellom det romantiske og det realistiske. De var ikke redde for at fantasien skulle ta overhånd, men de gjorde det på en overraskende plausibel måte. De spant nærmest mytiske og fabellignende vev rundt sine eksepsjonelle karakterer, og var opptatt av det universelle (av filosofisk eller moralsk art) i en konkret situasjon. Likevel handler alle filmene deres primært om mennesker og menneskelige relasjoner, om møter mellom mennesker og kulturer og enkeltpersoners forsøk på å tilpasse seg nye omgivelser. Pressburgers dialog er usedvanlig velskrevet, full som den er av ironi, understatements og referanser til ulike sider ved den vestlige kulturhistorien.